Martna gjennom 300 år

Marknaden på Melen

av Erling Balstad

I gammel tid før penger vart vanlig blant folk, foregikk handelen som varebytte. Alt i middelalderen var det vanlig at varene vart omsatt på bestemte steder og til fastsatte tider.

I Namdalen kjenner vi til to slike steder: I ytter – Namdalen lå marknaden på Nærøya i Nærøy; den andre var Overhalds marked som lå på nordsida av Namsen på elvemelen ved storgarden Halvardmo. Denne marknaden vart kalt Mela-martnn og vart i seinere tid den viktigste av de to.

Melamarknaden vart holdt i oktober. Hit kom bøndene fra de indre bygdene og bytta sine varer med ytternamdalingene. Også folk fra andre bygdelag, fra Trondheim, ja helt fra Jemtland møtte opp til Melamarknaden. Det er usikkert når de først tok til med marknad på Melen. Det eldste skriftlige beviset har vi fra 1642, men da hadde nok marknaden eksistert i mange år – kanskje helt fra 1500-tallet.

Fest og folkeliv

Martnan var en mangearta virksomhet. Her var ikke bare kjøp og salg, men også mye fest og moro. Mela-martnan var ei av de store høgtider i året på linje med jula for mange. Her møtte folk fra bygdene en ny og forunderlig verden. I telta på sirkusplassen kunne en se aper og andre merkelige dyr. Her var sabelslukere, sjonglører, knivkastere og buktalere. Omvandrende bjørnetrekkere var en annen attraksjon. Forfriskninger var å få kjøpt hos kakekoner og i soddtelt.

Martn’an var også møteplassen for de unge, og det var trolig ikke få som fant sin utvalgte her – Olav Duun forteller i Juvikfolke om Per Anders som ”forsåg” seg på ei jente på martnan og vart med henne heim og fridde.

Ellers syntes vel ungdommen at dansesalongene og gullsmedbutikkene var de aller gjæveste. Frøseth-salongen var finest. Den holdt til i ei stor, gulmalt bygning der det var rom for servering ovenpå. Rian-salongen var en annen, og der kunne en lytte til kvartettmusikk. Rian hadde også gullringer og annen stas til salgs. Den tredje dansesalongen var Wiklem-salongen; også her var det festligheter – helst for dem om ikke hadde så mye å rutte med. For penger måtte til om en ville være med på moroa på martnan. En som kom særlig ille ut i så måte var den 17-årige Jon Pedersen Solum fra Grong. I 1705 hadde han kjøpt seg tobakk for et par heimelaga åtteskillinger av bly. Dette vart oppdaga, og den arme Jon fikk dødsdom for falskmynteri på bygdetinget i Overhalla. Heldigvis for Jon kom stiftsamtmannen til en annen konklusjon, og gutten måtte i stedet stå i gapestokken og sone noen dager i fengsel.

Det var naturlig at en slik begivenhet som martnan var, måtte føre til en del slagsmål og annen uorden. Derfor var det utkommandert militære mannskaper for å holde ro og orden. Dessuten hadde fogden oppsyn med handelen og den store folkemengden.

Madam Meyer

Abel Margrethe Hammond Holst Meyer er den personen som framfor noen annen er knytta til Melamartnan. Hun var født i Trondheim i 1706. Som ung kom hun til Halvardmo sammen med mannen sin Christian Holst i 1731. Holst døde tidlig, og hun giftet seg igjen, denne gangen med Christen Hagerup Meyer. Han vart heller ingen gammel mann, og fru Abel Margrete vart sittende som barnløs enke på Nedre Halvardmo til hun døde i 1787. Blant sambygdingene fikk hun etter hvert det heller uærbødige tilnavnet ”Gamla på Mel’n”. Som gårdeier hadde hun krav på grunnleie for boder og telt. Dessuten var hun sjøl eier av mange boder. Leieinntektene dreide seg om betydelige summer og var med på å øke madam Meyers velstand og formue. Da hun døde, rådde hun over Namdalens største jordegods bl.a. Ranem hovedkirke og annekskirkene Skage, Romstad og Gløshaugen med tilhørende gårder. Auksjonene etter henne varte nesten et helt år og innbrakte nær 42.000 Rd – en ufattelig sum på den tid.

Madam Meyer var en myndig dame som holdt  kontroll med sine eiendommer og det som forgikk på martnan. Det fortelles at hun rei omkring på ”Raumerra” si og så til at alt gikk riktig for seg.

Hvordan kom folk til martnan ?

Til Melamartnan kom langveis farende folk med båt. Sjøbygger og trondheimsborgere nytta fembøringer, jekter og andre større sjøgående farkoster. Men for dem som kom fra Øver-Namdalen, var Namsen ferdselsvegen. Elva var farbar helt opptil Fiskemfossen, men hadde noen grunne og vanskelige stryk som gjorde det vanskelig å ferdes med båt. Derfor hadde Namsen skapt sin egen båttype lafaren, som passa til straum og botntilhøve. Båten er nevnt alt på 1500-tallet, men den har trolig funnet sin form i førkristen tid. Det er funnet flere båter av denne typen i gravhauger langs elva, noen datert til merovingertid ( ca 600 – 800 e. Kr). Båttypen var i bruk til først på 1900-tallet, og spilte en stor rolle i samferdselen her både i samband med Melamartnan og ellers gjennom året.

Lafaren var en lang, smal båt. Nedover Namsen rodde de lafaren der det var mulig, men oppover, særlig der det var grunt og stri strøm, staka de båten framover. Det var alltid to mann, den ene stod foran og stakk fra land – den andre stod bak og gav båten fart; han ”skaut” båten framover.

Handelen

Schøning forteller at allmuen i dalen solgte smør, ost, myssmør, talg, humle, lerret, neper, strie og noe mjøl og korn, De kjøpte sild, fisk og tran; dels for seg sjøl og dels for å selge videre til Snåsa. Schøning registrerte også omsetning av gode og sterke hester.

Dette var hovedomsetninga i siste halvdel av 1700-tallet. Hundre år seinere var utvalget mye større og omfatta ei rekke importvarer som hovedsakelig kom med kjøpmennene fra Trondheim. Det var jern og stål, blyhvitt, glass og vindusglass, og sjølsagt nymotens kolonialvarer som sukker, tobakk , kaffe og brennevin. Finere stoffer som bomull og silke var også til salgs. De siste åra omfatta tilbudet dresser, frakker og kåper. Ja, til og med musikkinstrument kunne en skaffe seg på Melen. Det fins ennå feler i Overhalla som opprinnelig vart kjøpt på martnan. I alle fall var det nesten sjølsagt at de som kom på martnan kjøpte med seg en martnasgave til de som satt igjen heime.

Myrmo-fela

Denne fela skal være laga i Sør-Tyskland. Den kjente bjørneskytteren Aleksander Myrmo skal etter tradisjonen ha kjøpt fela på Mela-martn’an omkring 1850. Aleksander skaut av seg armen ved et uhell og kunne ikke spelle lenger. En ungdom fra Høylandet kjøpte fela i konfirmasjonsgave til bror sin, Ludvik Mevassvik, for tre kroner. Ludvik vart en kjent slåttespeller. Han trakterte fela i skogastuer, i bryllup og til dans. Omkring 1970 kom fela tilbake til Overhalla. Den siste som spelte på den var Ottar Mevassvik, sønnesønn til Ludvik.

Hele historia om ”Myrmofela” kan du lese i boka ”Gjenklang – musikklivet i Overhalla mot 2000”.)

Mer om marknaden

Melamartnan eksisterte i ca 250 år. I privilegiebrevet fra 1747 het det at det ”herefter likeledes skal blive et aarlig frit Marked, og holdes næste Mandag efter Mikkelsdag, saasom det er til Bequemmelighed og Nytte for Namdals Fogderies Almue”. Martnan begynte etter dette første mandag etter 29. september og skulle vare i tre dager. Men mye skulle foregå så det vart etter hvert ei heil ”martnasvoko”. Vi vet lite om hvordan martnasfolket innretta seg i den første tida. Trolig lå de fleste under båtene sine, og slik var det til langt ut over 1800-tallet. Handelen foregikk fra telt eller enkle faste eller flyttbare buer av duk eller tre.

De tilreisende trondheimskjøpmennene hadde skikkelige utsalgsboder med butikk i første etasje og bolig i andre. Det var kjente firma som Lyng, Thaulow, Løveng og Kjelsberg som holdt til der. De kom i egne større fartøyer og tilbød sine varer fra den store verden.

De privilegerte kjøpmennene fra Ytter-Namdalen kom også i sine jekter. Da martnan var på sitt største på 1850- og 60-tallet, skal det ha ligget opptil 18 jekter ute på Namsen, og etter at noe mineringsarbeid var utført, kom også de første dampskipa opp til Melen.

Den store aktiviteten som martnan førte med seg, gjorde at det etter hvert vokste fram et lite tettsted ved elvebredden. Gerhard Schøning forteller i 1774 at ”her er som et lidet Handels-Sted, hvor fleere Huuse staae, forsynede med Krambod-lader, til de Handlendes Tieneste ….hvorover stedet seer ud som en liden bye.” Det var først og fremst kjøpmennene som bodde i buene under kjøpstevnet. Nordborgerne fra Ytter-Namdalen holdt til i Nergata, mens trondheimsborgerne hadde utsalga sine i Øvergata. Ut over 1800-tallet slo også en del handverkere seg ned her. Den første butikken i Overhalla kom i gang på Melen omkring 1800.

Slutten

I 1878 gjorde Overhalla kommunestyre vedtak om at Melens marked skulle nedlegges, og i 1881 vart den siste martnan avvikla. Et vanlig kjøpstevne holdt seg fram til 1906, men det var ikke samme moroa.

Det var to hovedgrunner til at Mela-marknaden vart vedtatt nedlagt. Kommunestyret la stor vekt på et skriv fra fogden Berg som bl.a. skrev: ”Det moralske Tab er maaskje af lige stor Betydning; thi Markedsplassen er i hele denne Uge en privilegert Samlingsplass for hele Bander af Lommetyve, andre Forbrydere og tvetydige Personer af begge kjøn, der hver i sit Fag forsøger at gjøre forretninger.” Namsos formannskap var ikke bedre stemt, de anså ”Mælens marked i sin helhed for en Pæstbyld paa Distriktet”.

Likevel var det trolig en annen grunn som var vel så vesentlig: Melamartnan hadde overlevd seg sjøl. Ladestedet Namsos var grunnlagt alt 1845 og vokste raskt mot slutten av hundreåret. I butikkene i Namsos kunne en få kjøpt de samme varene som på martnan hele året. Den moderne formen for varebytte i ei tid med stadig økende pengehusholdning hadde rett og slett gjort martnashandel overflødig.

På Melen er det fremdeles mye som minner om den gangen stedet var Namdalens første tilløp til by. Fremdeles finner vi ”Øvergata” med hus som stod der i martastida. Den gamle Wiklem-salongen er blitt til Mela-salen eller Melen forsamlingshus. Noen av husa på Nedre Halvardmo er også fra 1800-tallet.

Flere navn i området minner oss om martnan slik som ”Speten”, der folk lå under båtene sine, ”Hollon-gropa” der hollingene (folk fra Høylandet) holdt til, eller ”Bjønngropa” der de tok i land sirkusbjørnene. Rundt omkring i distriktet fins det ennå gjenstander som i si tid vart kjøpt på martnan, tradisjonsmusikk fra martnastida blir fremdeles spilt, og ikke minst går det på folkemunne historier som forteller sitt om det fargerike livet på martnasplassen og i dansesalongene.

 

Kilder:

O.M. Weglo: Træk av Overhalla prestegjelds bygdehistorie.

Gunnar Groven: Overhalla bygdebok bd. V, bd VI

Per R. Christiansen: Namdalens historie 1600 – 1837